Møtet ved vannposten

Han sto og spente i snøen. Det eneste lyset som var, var lyset fra den store, runde månen.

Han holdt en bøtte i hver av hendene. Han bare sto der og gruet seg til å fylle bøttene, for så å måtte gå opp til hytten med dem igjen. Ingen tvil om at det ville bli tungt. De eldgamle trugene hans hadde omsider nådd sine siste dager. Beina hans ville synke ned i den råtne snøen som et anker på vei mot havets bunn.

Til slutt tok han seg sammen, og bøyde seg møysommelig ned og plasserte en av bøttene under vannpumpen. Pumpen var preget av flere generasjoners bruk, og var dermed veldig vond å håndtere. Etter noen sekunders muskelkraft, kunne man høre den etterlengtede lyden av surklende vann. Den ubehagelige stillheten som hadde omgitt han, ble endelig brutt, og han pustet lettet ut.

Bøttene ble fylt opp med vann og han skulle til å begynne på den trassige veien opp igjen. Akkurat da kunne han høre en besynderlig knitring i snøen bak ham. Han kjente en plutselig trang til å slippe bøttene og springen gjennom snøen opp til hytten igjen. Men nysgjerrighet tok overhånd. Hvem andre var ute og gikk så sent om kvelden? Han snudde seg sakte rundt, og fikk øye på en skikkelse som beveget seg i høyt tempo mot ham, noe som var meget beundringsverdig i denne råtne snøen. Vedkommende hadde i hvert fall orden på trugene, såpass kunne han si med sikkerhet! Skikkelsen gikk lett og grasiøst oppå snøen. Han ble straks truffet av et lyn av nervøsitet; hva om denne personen hadde sett hans klønete gange gjennom snøen.

Etter hvert som skikkelsen kom nærmere, ble det tydelig at det var en kvinne. Langt, blondt, nesten hvitt, hår blafret i den svake vinden. Hun fikk måneskinnet i ryggen, så det lyste opp rundt henne, ikke ulikt en engels glorie. Snøkrystallene rundt henne glitret i månelyset. Frostrøyken sto fra munnen hennes som et mystisk slør. Synet var slående vakkert.

Som den mannen han var, klarte ikke hans hjerne å produsere andre tanker enn å prøve å virke imponerende. Men hva kunne han gjøre når han sto der med to helt fulle bøtter med vann i hendene. Best var det i hvert fall og vise at han ikke syntes disse bøttene var tunge i det hele tatt.

Kvinnen hadde nå kommet helt bort til vannposten. Han kunne se de perfekte ansiktstrekkene hennes svært godt nå. Øynene hennes var så tindrende isblå, at han fikk følelsen av at hun kunne se rett gjennom sjelen hans. Ansiktet hennes var nesten helt hvitt, bortsett fra en rød rose i hvert av kinnene. Vanligvis hadde han sansen for solbrune kvinner, men dette var noe helt annet enn kvinnene i magasinene under senga hans. Han var helt sikker på at det ikke fantes vakrere kvinner i hele universet, enn henne som sto rett foran ham.

Plutselig oppdaget han at munnen hans hang åpen, og lukket den straks. Han innså at han trolig så ganske teit ut, og kom på tanken om å imponere igjen. Han løsnet litt på grepet rundt hankene på bøttene, og deretter prøvde han å løfte dem litt opp og ned for å vise at det var den minste sak i verden å holde disse bøttene. Men det var slettes ikke den minste sak i verden, tvert imot; bøttene var fryktelig tunge og beina hans sto på nyfrossen is, som hadde oppstått da vann hadde rent utenfor bøttene. Resultatet ble at han mistet balansen og skled. Vannbøttene føk opp i lufta. Kroppen hans traff den kalde snøen. Og i hodet fikk han 20 liter iskaldt vann.

Det var en, mildt sagt, grusomt kald opplevelse, men dette enset ikke hjernen hans. Det eneste han tenkte på, var ydmykelsen han følte. Hva måtte den vakre kvinnen tro?

Han reiste seg straks opp, noe som ble en stor utfordring i og med at klærne var blitt blytunge av alt vannet. Allerede hadde han begynt å sette sammen en unnskyldning for det som hadde skjedd. For eksempel at dette var noe han gjorde stadig vekk for å skremme vekk uvelkomne gjester. For det skulle i hvert fall hjernen hans ha, den klarte alltid å koble sammen en unnskyldning når han trengte en! Til gjengjeld var det ikke alltid at de fungerte like bra.

Men da han hadde fått reist seg opp og var klar til å møte blikket til den nydelige kvinnen, oppdaget han straks at hun hadde forduftet.