Regnet traff den glatte overflaten og ødela gjenspeilingene fra skogen rundt. Jeg lukket øynene og ble stående å høre på regndråpene som traff vannoverflaten. Små plask som gjennomtrengte den fredelige stillheten. Det kom flere og flere. Til slutt var det umulig å skille de små plaskene fra hverandre. Det hørtes ut som hundre forskjellige barnefingre som hamret forsiktig på trommer.
Jeg kjente at klærne mine var klissvåte, og de klistret seg inntil kroppen min som en stram bandasje. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bli stående her så mye lenger. Kroppen min var allerede kald og det var et godt stykke å gå for å komme seg ut av skogen. Likevel var jeg glad for at jeg hadde tatt den lange turen inn til innsjøen. Det var det eneste stedet jeg kunne føle meg fri og ikke innestengt, men som alltid var det noe som ødela for den frie følelsen. Regnet kom og det stengte meg inne.
Jeg åpnet øynene igjen. Sjøen som hadde vært glatt og fredelig var nå ruglete og urolig. Merkelig at noe så harmonisk og skjønt kunne forsvinne i løpet av sekunder.
Da jeg snudde meg vekk fra sjøen, var granskog det eneste blikket mitt møtte. Grantrær og grantrær var alt jeg kunne se. Jeg begynte å gå innover i skogen. Det tok ikke lang tid før skogen hadde tettet seg rundt meg. Snart ville det være umulig å skimte innsjøen mellom trærne.
Her inne i skogen var det ikke mange regndråper som klarte å presse seg gjennom trekronene. Selv om klærne mine var klissvåte, kunne jeg kjenne at jeg kaldsvettet. Stresset begynte å boble seg opp inni meg igjen. Jeg prøvde å puste dypt og avslappet, men jeg visste at det ikke nyttet å kjempe i mot.
Trærne rundt meg var skremmende. De var så høye og svære. Stammene var som kjemper som prøvde å ta meg, og greinene med barnåler var lange klør som heiv seg etter meg.
Jeg prøvde å holde meg lengst mulig vekke fra trærne, men det nyttet nesten ikke. Trærne sto tett i tett. De var overalt rundt meg. I et øyeblikk slo det meg hvor tragisk jeg var. Jeg gikk rundt i en skog og var vettskremt, uten å vite hvorfor. Ble bare skremt av mine egne tanker og følelser. Skremt av mitt eget ego. Ingen andre enn meg selv kunne hjelpe meg fra frykten som gjorde meg gal og som snart ville ødelegge meg totalt. Det var sånne øyeblikk som dette som reddet meg fra å miste forstanden helt. Små øyeblikk med klare tanker. Men hvilken forskjell gjorde det egentlig? Hvis jeg mistet forstanden fullstendig, ville jeg sikkert ikke kjenne meg selv, og hvis jeg ikke kjente meg selv, kjente jeg vel heller ikke frykten? Da hadde jeg kanskje sluppet den gjennomtrengende følelsen av at jeg var innestengt i en boks som stadig ble mindre og mindre.
Plutselig merket jeg at jeg hadde begynt å springe. Sprang i sikk sakk mellom trærne helt uten mening. Jeg satte opp tempoet. Sprang fortere enn jeg noen gang hadde gjort. Pusten min sprang fortere enn bena, og jeg merket at jeg ikke fikk nok oksygen. Det begynte å svimle for meg, men jeg fortsatte å springe. Det svartnet mer og mer for øynene. Jeg klarte ikke se trærne rundt meg lenger. Alt hadde blitt en mørk smørje. Jeg traff en av stammene med et vondt støt, og jeg datt hardt bakover og traff den myke skogbunnen.
Jeg gikk bortover en strand. Føttene mine boret seg ned i den myke sanden som hadde blitt varmet opp av sola. På andre siden av stranden så jeg en skikkelse. Jeg kjente ham igjen straks. Det store rufsete håret danset vilt i den svake vinden. Jeg kunne skimte et smil i det lekne ansiktet hans som fikk ham til å se så uskyldig ut. Jeg visste at smilet hans ville forsvinne så raskt jeg fikk sagt det som holdt på å tære meg opp fra innsiden. Men jeg håpet på at alt ville bli mye enklere så snart han fikk vite det og kunne dele frykten sammen med meg.
Så snart vi hadde kommet bort til hverandre, omfavnet han meg godt og kjærlig. Jeg kjente at tårene presset på og klarte ikke holde igjen lenger. Tårene fosset ut. Han slapp grepet, men sto fortsatt helt tett inntil meg. Han tok hendene opp mot ansiktet mitt og tørket tårene mine vekk med håndbaken. Nå, bedre enn noen gang, kjente jeg hvor glad jeg var i ham, hvor mye han betydde for meg. Jeg så rett inn i de knall blå øynene hans. De lyste av lykke og glede, og han så inn i mine tårevåte øyne som lyste av redsel. "Hva er det som er galt?" spurte han med en varm stemme og strøk meg gjennom håret. "Jeg eee", stemmen min sprakk. Jeg kremtet høyt og prøvde på nytt; "Jeg er gravid", stotret jeg frem med en skingrende stemme.
Med ett, akkurat som et lyn hadde truffet han, stivnet han helt. Han slapp taket i meg og skrittet bakover. Jeg prøvde å møte øynene hans, men de hadde svartnet, all varme og glede var forsvunnet. "Jeg tror det er best vi ikke treffes mer", sa han med en kald og bestemt stemme og snudde seg vekk fra meg. Jeg ble stående igjen alene i solnedgangen.
Den våte skogbunnen presset på ryggen min. som et kaldt teppe som prøvde å tette seg om meg. Den eneste varmen jeg kjente, var varmen fra små perleformete tårer som rant nedover kinnet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar