Kjærlighetssorg

Hun kjente en tung regndråpe treffe nesetippen. Øynene hennes vendte seg mot den grå himmelen. Det kom flere regndråper. Så enda flere. Til slutt høljet det ned, akkurat som om alt vann i hele verden ramlet ned i ansiktet hennes. Hun rikket seg ikke. Ble stående helt stille og kjente at kroppen ble sakte, men sikkert nedkjølt av det kalde regnet. Men det var ikke bare kalde dråper som rant nedover kinnene hennes. Det var også noen små, varme dråper som ikke kom fra himmelen, men fra de blå, vakre øynene hennes.

Folk som gikk forbi ville kanskje tenke at hun sto og ventet på noen. Og det var kanskje akkurat det hun gjorde, men hun hadde ingen avtaler. Tvert imot, hun håpet på at noen, hvem som helst, ville gå ut i det fossende regnet og finne henne. Ta henne med inn i varmen, uten at hun hadde bedt dem om det.

Hun følte seg knust. Som om livet hennes hadde blitt revet i tusen forskjellige biter, og at alle bitene var spredt utover et slags innbilt helvete.

Livet hennes var ødelagt. Hun visste ikke hvor hun skulle gå og hva hun kunne gjøre. Hun visste ingenting. Hodet hennes var helt tomt, bortsett fra den ene scenen som rullet om igjen og om igjen foran øynene hennes. Akkurat som et filmbånd som bare snurret og snurret uten å ta slutt.

Hun følte at hun var innesperret i en gigantisk glassboble som skilte henne fra resten av verden. Og uansett hvor høyt hun skrek eller hvor hardt hun dunket på glassveggen, ville ingen høre eller føle smerten hennes. Ingen kunne slippe henne ut fra glassboblen og forstå hva som hadde skjedd. Ingen kunne forstå at den hun elsket hadde såret henne så grusomt.

Det verste var at hun på en måte beskyttet han. Hun ville ikke at noen skulle vite hvilket uhyre han var. Hun klandret seg selv for å ha latt ham bli et uhyre. Han kunne jo aldri ha gjort det hvis han ikke hadde møtt henne.

Så tenkte hun at det ikke var han som var uhyret, det var jo henne. Kanskje hun var en slags huldra som lokket menn til å gjøre grusomme ting.

Hun kjente at hun skalv av kulde. Knærne hennes klapret så kraftig at hun ikke lenger klarte å stå oppreist, kroppen hennes ség ned på den harde asfalten. Øyenlokkene datt ned og skjulte de triste øynene.

Med øynene igjen, rullet scenen enda klarere. Hun så hvordan blikket hans plutselig forandret seg. Hun så det ukjente glimtet han hadde fått i øynene. Glimtet av noe ukontrollert. Hun så hvordan han helt uventet ble hardhent og dyttet henne ned på sengen. Hvordan han dro av henne den røde kjolen. Hvordan hun hadde skreket og bedt han slutte. Hun så hvordan han hadde ledd og fortsatt…

Hun skrek av psykisk smerte. Skrek så høyt at hun var sikker på at alle i milsomkrets kunne høre henne. Skriket brukte opp den lille kraften som var igjen i den skjøre og våte kroppen.

Livsviljen hennes var minimal, så kulden seiret en lett seier over kroppen hennes idet det knuste hjertet sluttet å slå…