En merkelig sinnsro la seg over meg da jeg hørte dunkene fra regndråpene som traff vindusruta. Dunkene knuste stillheten som så lenge hadde vaket over meg. Jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde sittet i denne stolen, og vært låst inni mitt eget tankevirvar. Jeg visste heller ikke hvor lenge jeg kom til å sitte her. Det eneste jeg visste var at uansett hva jeg ville komme frem til, kom det til å bli en skuffelse. En skuffelse som ville henge over skulderen min som en hauk. En skuffelse som ville gradvis grave meg lenger og lenger ned i min egen selvforakt.
Den store døren sto foran meg som et gitter. Så rart det var at noe kunne endre seg så brutalt. Denne døren hadde en gang symbolisert trygghet og varme. Nå var den et iskaldt gitter som jeg på en eller annen måte skulle klare å presse meg gjennom.
Til min skuffelse, var det far som åpnet døra. Hans magre og fureteansikt ruvet over meg. Han så sliten ut. Mørke ringer hang rundt de brune og besluttsomme øynene. Det var noe i øynene hans som jeg ikke hadde sett før. Frykt? Bekymring? Jeg klarte ikke bestemme meg. Far slapp meg inn uten å si et ord.
Mor ventet på oss inne i stua. Bordet var pent dekket på med et servise jeg aldri hadde sett før. Dette slo meg som underlig mor pleide alltid å bruke serviset med roser på.
“Sett deg”, sa mor med en tilgjort kjærlig stemme. Jeg dumpet ned i den altfor myke sofaen, og satte øynene på far. “Hva gjør man når man vet det verste?” spurte far, og så uutgrunnelig på meg. Jeg hadde ikke noe svar å komme med. “Vi vet om deg og André”, sa mor. Hun hadde alltid vært den dirkete av de to. “Vanskeligheten ligger i valget ditt”, fortsatte far, og stirret hardt på meg.
Det regnet kraftigere nå. Regndråpene dunket hardere og hardere på vindusruta. Lyden minnet meg om hakkespetter. Tusenvis av hakkespetter som hakket på husveggen min. et sted inne i meg var det noe som ønsket at det var meg de hakket på.
Mor og far skulle sett meg nå, nå når jeg var på bristepunktet, og fantaserte om å bli hakket i fillebiter av tusenvis av hakkespetter. Lyden av regnet som tidligere hadde fylt meg med sinnsro, holdt nå på å gjøre meg gal.
Det var en nydelig sommerdag med sol fra skyfri himmel. Svaberget brant med i ryggen, og bølgebruset kilte meg på tærne. Det var mens jeg lå slik, at jeg så ham for første gang. Vinden lekte lett i det kullsvarte håret. Han gikk stødig mot meg med bare, brune føtter. Kroppen hans var muskuløs og solbrun. Det var bare de isblå øynene hans som tilsa at han ikke var utlending. Da han fikk øye på meg, smilte han bredt med kritthvite tenner. Aldri før hadde jeg sett en så vakker gutt. Det fantes ikke ord vakre nok til å beskrive denne fortryllende gutten. “Så hyggelig det var å se andre folk her!” sa han og satte seg ned ved siden av meg. Jeg trengte ikke e speil for å vite at jeg så ut som en komplett idiot. Det blåste opp til en tornado av følelser og hormoner inni meg. “Jeg heter André”, sa han og rakte ut høyrehånden.
Jeg reiste meg sakte opp fra stolen. Det krevde mange krefter. Det føltes ut som om jeg hadde grodd fast til stolen. Men nå var det på tide å forlate sine gamle røtter. Jeg beveget meg sakte bort til vinduet, og stirret ut i regnet. Det hadde plutselig gått opp for meg hva det var jeg hadde sett i øynene til far. Det var avsky. Jeg hadde sett avsky i øynene hans. Jeg ropte høyt til meg slev: “Nei, far! Det er ikke i mitt valg vanskeligheten ligger, det er i ditt”.
Jeg dro på meg gummistøvlene, og gikk ut i regnet. Klærne mine va snart gjennomvåte, men det enset meg ikke.
Bølgene so hardere enn noen gang, og regnet høljet ned. Allikevel så jeg raskt en mørk skikkelse nede ved svaberget. Akkurat der vi hadde sittet første gangen. “André!” ropte jeg gjennom suset fra bølgene. Skikkelsen snudde seg, og beveget seg raskt mot meg.
De isblå øynene møtte mine i et øyeblikk av glede. Jeg sprang mot ham, og heiv meg rundt halsen på ham. “Jeg trodde aldri du skulle komme”, sa han med en stemme full av glede og overraskelse. “Selvfølgelig kom jeg”, sa jeg frydefullt, og kysset ham lett på kinnet.
Plutselig fikk han et alvorlig blikk, og så meg dypt inn i øynene. “Jeg elsker deg, Einar”, sa han med en stemme fra paradis.
